Moralsk holdningskultur

Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) er under hardt vær etter at aktivister som studerer ved skolen, har gått til angrep på utviklingen av moralsk identitetspolitikk som truer akademisk frihet. Frustrerte gallerieiere må håndtere hypersensitive kunstnere som ikke tåler å bli avvist, og flere Facebook grupper stenges nå for konstruktiv kritikk. Hva skjer egentlig med kunstnermiljøet om dagen? 

Slutten på samtalene

Det er få ting som engasjerer meg så mye som kunstnerisk frihet: Frihet til å arbeide med kunst, frihet til å uttrykke seg kunstnerisk, frihet til å debattere kunst og hva det betyr for oss som mennesker. Men nå har det dessverre utviklet seg en bølge av moralsk preken som i stor grad har kommet via den ekstreme venstresiden. Til syvende og sist tråkker vi alle på is i våre håpløse forsøk på ikke å fornærme noen.
Man kan sammenligne det med en tsunami som begynner i Stillehavet: Ute på havet merker man ikke så mye med en gang, men desto nærmere land den kommer, desto større blir den. Til slutt er den så stor at den gaper over alt, og da er det som regel for sent for oss å rømme om ingen advarer oss i forkant. Den moralske holdningskulturen spredte seg stille under den bråkete og ekstreme høyresiden, og da den endelig viste seg frem i sin største glans, var det for sent å stoppe den. Vi skulle alle konsumeres av bølgen. 

      Folkekjære Frode Øverli, skaper av Pondus, merker nå at man ikke lenger kan spøke med alt. I tillegg høster han stor kritikk for sine stereotypiske karikaturer, og må tåle skjellsord og trusler som i høyeste grad er vondt ment. Selv lager han stereotyper av alle slag, der ingen har en skadende intensjon. Den moralske pekefingeren har vokst seg enorm de siste årene. Så stor at man ikke lenger kan ha en sunn debatt.

Når ytringsfriheten kveles, blir stillheten øredøvende. 

Når akademiet blir satt på prøve og kneler under vekten av moralpolitiet, og tvinger studenter til å betale for opplæring i identitetsholdning når de egentlig skal studere kunst, da har det gått for langt. I dag mister folk jobbene sine fordi de ikke tenker “korrekt” eller ytrer ting som utfordrer denne kulturen. Man skal med andre ord (no pun intended) ikke uttale seg for høyt om sine personlige synspunkter.

Hestesko teorien

Denne sensurerende kulturen bærer preg av fascisme og er bare et steinkast unna den ekstreme høyresiden. Det er dette de kaller hestesko teorien som tilskrives filosofen Jean-Perre Faye, og går ut på at ytterpunktene  til venstre- og høyresiden er nært beslektet i meninger og holdninger, istedenfor at de har et lineært og polariserende utseende.

Det skumle med denne teorien er at ingen ønsker å identifisere seg med ytterpunktene nettopp fordi de er ekstreme, og motstandsviljen til å ville innrømme at man har gått for langt er enorm. Dette fører til at de ekstreme holdningene bare vokser, og sensureringen fortsetter i det skjulte til det tar helt over. 

Sensur i sosiale medier

Kunstneriske grupper på Facebook fungerer per definisjon som et digitalt galleri, og det bør oppmuntres til debatt når et nytt verk legges ut. Det er tross alt hele poenget med kunst: å engasjere på et emosjonelt nivå.

Det ville vært veldig merkelig å ha en visning i virkeligheten der tilskuerne blir bedt om å holde sine meninger for seg selv.

Konstruktiv kritikk er derimot veldig upopulært i den digitale verden. Og årsakene til at det er sånn er egentlig irrelevant, fordi resultatet blir allikevel det samme: kunstneren sitter igjen med et oppblåst ego, der forventningene knuses mot virkelighetens skarpe steiner.

Sannheten er at ingen liker å få høre at de bør forbedre seg, men sensureringen bidrar ikke til utvikling. Ikke blir man herdet mot negative usaklige kommentarer, og ikke får man tips og råd (altså konstruktiv kritikk) til hvordan man kan bli en dyktigere kunstner. Man står på stedet hvil og får et forkvaklet syn på verden og ens egne talenter. Man løfter ikke opp andre ved å pakke de inn i bobleplast.

Galleri Blank Space i Oslo uttalte seg om dette der de mener det norske kunstmiljøet frykter kritikk: Fyrer løs mot norske kunstnere

Jeg for min del er uenig med uttrykket:

Hvis du ikke har noe pent å si, kan du la være å si noe.

Noen ganger må vi si noe. Vi må få tilbake debatten selv om vi blir ukomfortable av å ha den. Det finnes ingen “korrekt” tankegang eller levemåte. Når vi slutter å prate sammen i frykt for å miste jobbene våres eller motta dødstrusler, da har vi tapt en essensiell del av vår kultur. Jeg vil ha grupper på Facebook der vi fritt diskuterer verkene som legges ut, jeg vil ha objektiv bedømming i kunstneriske konkurranser og vite at om jeg tar en utdannelse så får jeg det jeg betaler for og ikke alt annet.

Jeg vil dempe den moralske bølgen før den sluker oss alle og stillheten tar over. 

Leave a Comment

Ta kontakt

Jeg er ikke her akkurat nå, men send en melding så får du svar asap.

Not readable? Change text. captcha txt
error: Copyright Artess 2020